Nakne tenåringsjenter porno arab

nakne tenåringsjenter porno arab

Etter hvert som folk fikk i seg noe å drikke forsvant blygheten, og stemningen steg betraktelig. Publikum var mer variert enn fryktet. Selv om hovedvekten lå på menn i alle aldre var det også en god del jenter som hadde funnet veien til Sexhibition. Kveldens skumleste øyeblikk for undertegnede var ei dame i åra som sto med en gigantavstøpning av et mannlig lem, og spurte seg selv hvordan hun skulle bruke denne på Kondomeriets messestand.

Oh, the pictures in my head. Ellers så jeg en kjent kvinnelig Stand-Up komiker som gjemte seg bak et par gigantiske solbriller og en kjent norsk finansmann. For å oppsummere norgesmesterskapet, og Sexhibition, vil jeg si meg enig med Leif Porno-Hagen: Det var en klasseforskjell mellom de innleide utenlandske artistene og de norske deltakerne i NM i stripping - der de norske deltakerne generelt sett oppførte seg som en klasse rytmisk sportsgymnastikk for viderekommende, mens utlendingene stilte til en OL-finale.

Skal man gi NM i stripp et terningkast vil jeg gå for en firer, mens Sexhibition får en sekser for stil, men blir trukket noe for gjennomføringen i svevet. Totalt ender vi på en svak femmer. Erotikk er som TV-sport. Artigere å delta enn å se på. NM-resultatene er som følger: En solid førsteplass til Nicky, fulgt av Maria og Anne på plassene under. MinFeed wildfire på dvd 0 flights houston cancun.

Hvor høyt skal havet stige, før du gjør noe? Naturvernforbundet Hordalands kontorer i Jacobsfjorden på Bryggen i Bergen. Hobbyen hennes er å drive hjemmehjelpen til vanvidd.

Hanne Larsen 24 min. Aleksandra Niemczyk 9,35 min Regi: Han fryser, og han vet ikke hvor han skal. SÁIVA setter samisk forestillingsverden og minimalistisk animasjon i skjønn forening. Gjennom en estetisert animasjonsfilm med ekte skuespillere følger vi en ung innvandrerjentes prøvende skritt ut i den norske virkeligheten. Tuva Synnevåg 8,32 min.

Iram Haq 9 min. Farhat Taj - 32 min I Waziristan er dans og musikk forbudt, og musikere blir drept. Waziristan er et stammeområde på grensen mellom Pakistan og Afghanistan som kontrolleres av Taliban. Stedet utgjør en trussel mot Vesten ettersom Al-Qaidas mest voldelige fraksjon her har et av sine hovedseter. Men for lokalbefolkningen er lidelsene påført av Taliban en del av en tøff hverdag.

Filmen inneholder også intervjuer med europeere som har bodd i Waziristan på og tallet. De forteller om sine minner fra tiden der, og forklarer hvordan området falt i hendene på Taliban og AlQaida. Filmen har fått strålende kritikker og har av flere anmeldere blitt trukket frem som åres beste norske film. Å synstolke er å fortelle filmen muntlig, og det er skuespiller Helge Jordal som står for tolkingen.

Visningen er gratis og reservert publikum som er synshemmet. Bergen jernbanestasjon - tirsdag Uwe Jens Krafft - 69 min Spenningsromanen "Bergenstoget plyndret inat! Boken ble forfattet av Nordahl Grieg og Nils Lie under det felles pseudonymet 'Jonathan Jerv' og ble en salgssuksess uten like. Og fem år senere ble den filmatisert av Uwe Jens Krafft. Handlingen er like enkel som den er fengende: Studenten Tom forsøker å vinne den vakre Gretes hjerte ved å igangsette en innfløkt plan som blant annet innebærer å rane nattoget mellom Oslo og Bergen — noe som i tur skal gi ham stillingen som reklamesjef for NSB.

Det synes unødvendig å understreke at forviklinger følger. I anledning Bergensbanens hundreårsjubileum lanserer Norsk filminstitutt en nyrestaurert utgave av filmen på DVD, og som en del av denne lanseringen inviterer vi til gratis filmvisning på Bergen jernbanestasjon.

Her er det bare å sette av en drøy time til action, kjærlighet, nasjonalromantikk og — ikke minst — verdens vakreste togreise. Filmen innledes av filmhistoriker Nils Klevjer Aas.

Deilige småretter fra kr. Kombiner søndagslunsjen med en tur i vårt svømmebasseng! Ta kontakt for mer informasjon på [email protected] Ring 55 57 30 00 norge. Bergen filmklubb ble stiftet i og ferier snart 50 års-jubileum. I begynnelsen var den drevet av cinefile som viste klassikere og andre filmer av eldre årgang.

På slutten av sekstitallet hadde i tillegg til klassikerne den franske bølge skyllet inn over klubbens repertoar, lenge etter at den oppsto. Biberman ble en gjenganger på repertoaret, men mange andre titler måtte jo på plass. Og da var for eksempel en mann som Costa- Gavras og hans franske Z fra en godbit som det politiske drama den var. Filmklubben ut i verden Men på begynnelsen av tallet skjedde et skifte.

Klubben hadde for lengs flyttet fra Engen kino og installert seg på Studentsenteret. A-haopplevelsene kom på rekke og rad. Her fantes jo en hel del flotte filmer som aldri kom til kino-Norge.

Men det var først og fremst samtidsfilmer fra festivalene som begynte å gjøre seg gjeldene på klubbens repertoar. Bergenspublikummet kunne, om de ble medlem av filmklubben, plutselig se en rekke nyere filmer som ingen visste om eller hadde hørt om.

Vi har valgt ut noen skikkelige godbiter fra den tiden filmklubben viste egenimport på løpende bånd. Disse filmene var blant dem som inspirerte oss til å drive klubben — samtidsfilmer som medførte at Bergen filmklubb ble en av verdens største - ja, kanskje med unntak av noen i India, hva vet vi. Og disse filmene var igjen inspirasjon for å gjennomføre en ekstra kulturpolitisk omdreining — å forlange at en ny type filmfestival burde se dagens lys i Norge. I var tiden kommet for å si ifra.

Jeg fikk på trykk en kronikk i Dagbladet den dagen Den norske filmfestivalen i Haugesund åpnet. Her ble festivalens programinnhold problematisert. Programmet var i mine øyne helt uinteressant — dette var jo ingen festival på linje med Göteborg, London, Berlin eller Cannes — det var jo bare en utpakning av hva som kom på kino.

Relativt stor oppstandelse ble det faktisk i sildebyen under festivalen, men kinosjefene sto på sitt — det var dette de ville ha — en bransjemønstring eller utpakningsmesse. Den norske filmfestivalen ble første gang avholdt i Drøbak av alle steder! Den skulle gå på rundgang, het det seg, men kinosjefen i Haugesund ble etterhvert ansett som den mest dynamiske, talentfulle og best organiserte til å stå som vertskap for den, så den ble ofte lagt dit.

Bergen hadde sin ene festivalutgave i , før den året etter ble lagt tilbake til Haugesund. Tromsø — filmfest i mørketida Året etter undertegnede hadde skapt bølger i Haugesund — for 20 år siden skjedde det så noe interessant. Han fikk ikke viljen sin. Imidlertid fikk Tromsø et plaster på såret. Kinosjef Berg og undertegnede slo oss sammen allerede der og da i Alta — og i januar så den første filmfestivalen i Tromsø dagens lys, med et program nesten utelukkende bestående av importerte filmer — det beste fra Berlin, Cannes og London ble invitert til ishavsbyen.

Festivalen ble arrangert rett før den første soldagen i Tromsø den Og studentene feiret at de hadde fått studielånet! Og at det var lenge frem til eksamen. Filmfestivalen ble etterhvert en folkefest i Tromsø. Og det var hele poenget — vi skulle lage en publikumsfestival og ikke en bransjemesse.

Og festivalen hadde potensiale til å skape oppsikt internasjonalt da den var det diametralt motsatte av Cannes — det var mørkt og metervis med snø ute — det var bare å komme seg inn i kinosalene! Festivalmangfoldet kommer Senere i kom så flere andre uavhengige festivaler til - først i Oslo. Film Fra Sør som en ikke ukjent filmkritiker i datidens Arbeiderbladet kom i skade for å omtale som Film Fra Før startet opp i september, og Oslo filmfestival i november.

Festivalmonopolet til Haugesund var definitivt brutt. I dag har det oppstått en flora av filmfestivaler og mønstringer i Norge — vi kan telle opp mot Vi har alt fra Skeive dager i Oslo via Femminafestivalen i Verdal til Samisk filmfestival i Kautokeino — for å nevne noen.

Det er som med TV-monopolet som forsvant samtidig i med TV 2s inntreden — det var på tide at kinoenes forbund ikke lenger skulle kunne fortsette å legge lokk over festivaloppstandelsene.

Og i motsetning til TV-sleppet, er det virkelig tale om et mangfold innen filmfestivalfloraen! Kulturby Bergen Bergen internasjonale filmfestival ble etter forslag fra Bergen kino vedtatt opprettet av Bergen bystyre i februar som del av feiringen av det europeiske kulturbyåret. Den ble underlagt kinoen og undertegnede fikk i oppdrag å utvikle den. Selv om jeg hadde hatt veldig frie hender til å komponere filmfestivalen i Tromsø i åtte år, kunne jeg nå ta fatt med helt blanke ark og gjøre som jeg ville.

Oddleiv Vik og Birgit Pihl ble med på laget — vi hadde vært sammensveiset siden midten av tallet i Bergen filmklubb og utgjorde et effektivt trekløver. Det neste som skjedde var møter med festivalsjefene i Tromsø og Haugesund, begge blant de mest joviale og humørfylte i bransjen. Vi ble vel ikke enige om annet enn at vi med BIFF skulle prøve å utvikle en selvstendig profil ulik de to andre. Vi visste vel alle 30 BIFF at det krevde en viss Fingerspitzgefühl å få til og ikke minst en viss fleksibilitet fra alle tre, men vi er i hvert fall nokså fornøyde med hvordan BIFF har utviklet seg gjennom årene.

Vi stjal litt av Tromsø ved at vi innførte et konkurranseprogram bestående av typiske Tromsø-filmer, altså filmer jeg selv hadde hatt forkjærlighet for der.

Det måtte være lov. I tillegg ble dette utvidet med Cinema Extraordinaire — et program av spesielt interessante filmer — både typiske filmer à la Tromsø, men også langt mer rocka filmer som ikke er typiske for Tromsø-programmet. Vi stjal også fra Haugesund og presenterte en del filmer som kommer, altså førpremierer.

Og vi kunne her boltre oss i filmer fra Venezia og Toronto som var distribusjonsklare og som Haugesund ikke får vise fordi den festivalen ligger før de to nevnte i tid. BIFF — dokumentarelskerens førstevalg Men det heldigste valg vi gjorde i Bergen er nok uten tvil det sterke innslaget av dokumentarfilmer på programmet.

Halve programmet utgjøres nå av dokumentarfilmer, noe som gjør BIFF ikke bare til landets største dokumentarfilmmønstring, men også i nordisk perspektiv er vi blant de største. Den sterke satsingen på denne typen filmer gjør BIFF til den av de norske festivalene med utstrakt samfunnsengasjement i sin programprofil. Det er veldig hyggelig å få gode tilbakemeldinger fra våre gjestende regissører som mener at BIFF ikke står tilbake for mange av de mer kjente festivalene, så som for eksempel Sundance selv om vi selvsagt har et betydelig andel av Sundance-filmer i vårt eget repertoar.

Og vi mener selv at vi har funnet en god oppskrift i denne miksen av fiksjon og dokumentarer. Jubileumsprogrammet filmer som inspirerte til opprettelsen av uavhengige norske festivaler Dessverre er det slik at vi er nødt å sette enkelte begrensninger på oss selv. Vi kan ikke presentere alt det vi ville av filmer — vi har rett og slett ikke plass til alt vi kunne tenke oss å vise under festivaldagene.

Et jubileumsprogram må også være begrenset da vi har så mye mer på hjertet av tematiske røde tråder og viktige enkeltstående filmer.

Vi har grublet en del på hva et tiårsjubileum skulle innebære og har kommet til at å presentere 10 filmer som vi aldri har vist, men som kom før BIFF ble til, ville være en besnærende tanke. Dette er alle filmer som aldri kom på kino, men som burde ha blitt kinovist.

De ble presentert på filmklubben på tallet. Noen av de andre har vi hentet fra programmet til filmfestivalen i Tromsø — filmer som var eksempler på at det ble tvingende nødvendig å opprette festival i Bergen når vi hadde sjansen og det perfekte påskuddet i Her er de se neste side.

Det vil si at Muren kunne åpnes med øyeblikkelig virkning. Det var ikke lenge etter at Ronald Reagan hadde holdt tale og sagt på sitt mest teatralske vis: Gorbachev, tear down this wall! Og det gjorde han, om enn indirekte. Og det var bare en måned etter at Ungarn hadde åpnet sine grenser mot Østerrike - som det første kommunistregimet som turde.

Berlin Vi som fulgte begivenhetene på relativt nært hold var nærmest vantro over at det var mulig at Berlinmuren kunne falle. Den hadde vært urokkelig og det fremste symbol på at Europa var delt i to blokker, to vidt forskjellige 34 BIFF verdener.

Selv var jeg så overbevist om at hvis det var noe som var konstant i livet, var Berlinmuren en av de tingene, og jeg må med skam si at jeg aldri fikk oppleve fenomenet på nært hold, selv om jeg hadde rikelig anledning som deltaker på Berlinalen i en årrekke. Muren kunne jeg se en annen gang - neste år, kanskje - om jeg hadde tid til å ta fri en dag fra filmfestivalen. I dag står det bare en liten flik igjen av muren ved kunstmuséet og kongressenteret Martin Gropius Bau hvor den såkalte Sektorengrenze av myndighetene i øst også kalt Antifaschistischer Schutzwall faktisk gikk ved Niederkirchenerstrasse like ved Potsdamer Platz, som før krigen var et midtpunkt i Berlin og etter krigen var et øde ingenmannsland helt frem til det gjenreiste seg som et nærmest futuristisk område med Sony Center, Mercedes Benz-bygningen og ikke minst Berlinale Palatz, hvor vi heldige inntar gatene, bygningene og kinoene hvert år i februar — og elsker nettopp dét.

Aldri opplevde jeg muren. I stedet fikk jeg møte en strøm av østberlinere i gatene i vest under Berlinalen , ti år før Potzdamer Platz var ferdigstilt på den gamle grensen.

Du kunne ikke se det på klærne først og fremst, at de var fra Øst-Berlin. Det var ansiktsfargen som vitnet om hvem som var derfra. De var gustengrågrønne i huden. Aner ikke hvorfor, men sannsynligvis var det feilernæring som følge av det sparsommelige kostholdet i øst, en slags kollektiv mangelsykdom, som må ha vært årsaken. Jeg husker bare at vi alle var sjokkerte over synet av alle disse grønne menn og kvinner som like gjerne kunne ha kommet fra Mars.

Men de kom altså fra øst — en fjern distanse dette også — et sted jeg aldri hadde vært og som jeg heller ikke hadde lyst til å befinne meg. I dag er jeg ofte i Berlin og i øst — det er like borte i gaten fra Potzdamer Platz! Brandenburger Tor, dette fremste symbolet på Berlin og dens storhetstid, har stått der så lenge og var faktisk det eneste som sto igjen, mens alt rundt lå øde etter den utslettende bombingen av byen fra de alliertes side, den gang da.

I dag er alt rundt byporten bygget opp igjen. Den amerikanske ambassaden er reist ved siden av og et steinkast unna ligger det nye Hotel Adlon, gjenreist i nær tro kopi av det opprinnelige hotellet som Hitler bodde på. Men der kan man ikke bo — det koster en formue for natten. Lenger borte i Unter den Linden ligger det russiske ambassadekomplekset — det var jo her ØstTyskland ble styrt ifra egentlig, da det het Den Sovjetiske Ambassade.

Og på andre siden av Brandenburger Tor har tyskerne gjenreist Riksdagen og bortenfor dette ligger regjeringsbygningene hvor østtyskeren og rikskansleren Angela Merkel holder hus.

Og som et siste nytt gigantisk og vakkert byggverk har den nye Hauptbahnhof blitt lokalisert på den andre siden av jordet der Merkel kan skue den, om ikke den sveitsiske ambassaden står noe i veien for utsikten fra hennes vinduer.

Tilbake til Unter den Linden — på den andre siden av byporten. I sommer hang det et gigantisk lerret på en av bygningene like ved den russiske ambassaden på den andre siden av avenyen.

Det vitnet om begivenheter som fant sted i nabolandet Polen noen måneder før murens fall. Det markerte at det er 20 år siden Solidaritet kom til makten etter å ha blitt etablert i september som et uavhengig og dermed antikommunistisk fagforbund. Det tok Lech Walesa og hans forbund nærmere ti år å komme til makten — men hvilken bragd var vel ikke også dette — å få de polske kommunistene i kne på fredelig vis! Og som inspirerte Ungarn til det dristige ved å åpne grensen like etter.

Polen er i likhet med Ungarn et katolsk samfunn. Bøndene i Polen var religiøse og vanskelige å styre — de lot seg ikke lede så lett. Og da deres egen landsmann Karol Józef Wojtyla ble første ikke-italienske pave på år, øynet en hel del polakker håp om sterkere tilknytning til Vatikanet og dermed også Vesten.

Det skulle altså ta mer enn 10 år før så skjedde, og da ikke bare i Polen men hele det såkalte Øst-Europa. I Moskva satt to personer og skuet det hele på avstand, mens de gradvis må ha følt at de mistet ikke bare kontrollen, men selve det kommunistiske fotfestet — for godt.

De visste nok ikke hva de satte i gang, Mikhail Gorbatsjov og Aleksandr Jakovlev, men det må ha vært en skrekkblandet fryd i noen nanosekunder å oppleve at de hadde spent bein under hele Nomenklaturet — selve det sovjetiske maktsystemet, hvor Politbyrået og Generalsekretæren hersket på topp. Men mest tror jeg de må ha følt redsel for hva som ville skje dernest. Propagandisten som oppfant Glasnost Aleksandr Nikolaevitsj Jakovlev ble født i Korolevo nær Volga i i fattige kår.

Han var 18 år da Hitler angrep Sovjet og ble skadet stygt i krigen, ble nærmest invalid og ble en svoren antifascist og siden medlem av kommunistpartiet. Han steg raskt i gradene, men kunne være frittalende på den måten at han kritiserte systemet han var en del av. I ble han likevel sendt til USA for å studere ved Colombia University — et tydelig tegn på at han var svoren kommunist og kunne stoles på. Da han returnerte året etter skrev han mange innlegg om sin avsky for amerikansk politikk hva gjelder sosiologi, økonomi og utenrikspolitikk.

Fra til var han i Propagandepartementet, som han ble leder av. Det var her han møtte Gorbatsjov da BIFF 35 sistnevnte hadde steget omtrent til topps og brakte ham hjem da han ble Generalsekretær. Jakovlev ble kulturminister og arkitekten for Glasnost åpenhet og Perestroika endring, rekonstruksjon. Han ble rett og slett Gorbatsjovs høyre hånd og muligens også venstre hjernehalvdel. Ved Jakovlevs begravelse deltok Putin og sa at Jakovlev hadde vært avgjørende viktig som den som bidro til fornyingen av demokratiet, utviklingen av det sivile samfunn og etableringen av en rettsstat.

Tre momenter Jakovlev selv mente Putin hadde rasert. Jernteppet rakner Da ting begynte å skje i østblokken, rådet Jakovlev Generalsekretæren til å sitte stille i båten, mens Generalsekretærens utenriksminister Eduard Shevarnadze fra Georgia heiet på dem som ville rive muren. Det hadde allerede blitt tydelig at Gorbatsjov ikke lengre ville være Erich Honeckers koryfé i Øst-Tyskland.

Det var ett av de første tegnene på at her var det fritt frem og som vel førte til at Ungarn tok affære. Det var lenge siden da Ungarn opplevde den tragiske invasjonen der, fra Sovjetarméen, etter et første forsøk på tøvær fra myndighetenes side. Og det var også lenge siden Aleksander Dubcek forsøkte å menneskeliggjøre kommunismen i Tsjekkoslovakia ved å løsne på jerngrepet, den såkalte Praha-våren.

Jeltsin - maksimal uflaks, eller et uunngåelig ran? Gorbatsjov og hans regime innså at de ikke kunne vinne vesten. Jakovlev hadde 10 år i Canada bak seg og innså at slaget var tapt. Han var vel også blitt vant til den vestlige verdens relative velstand.

De innså nok sikkert begge at det såkalte kommunistiske regimet var pill råttent, men fryktet kaos. De så at USA vant romkappløpet og at de også ville vinne våpenkappløpet når Reagan skulle realisere dette i verdensrommet.

Da Boris Jeltsin kom til makten ved å stikke pekefingeren i brystet på Gorbatsjov i full offentlighet i Dumaen, inntraff likevel kaoset. Den sterkt alkoholiserte 36 BIFF presidenten ga en av verdens største sivilisasjoner på båten.

De som var på rett plass til rett tid karret til seg enorme rikdommer og rettigheter og samfunnet ble delt mellom de nyrike, ofte gangstere eller de som opererte helt på kanten av loven, og alle de andre, som gled ned i bunnløs fattigdom og fikk oppleve at de rettigheter de hadde under den såkalte kommunismen bare forsvant som dugg for solen - eller på Jeltsins vodkaglass.

Og gjør det ennå. Øst-Europa blir Sentral-Europa Det tok ikke lang tid etter murens fall før østeuropeerne ønsket å fjerne det stigmatiserende ved begrepet Øst-Europa og alt dette hadde stått for under kommunismen og bak jernteppet. For bare ti år siden deltok undertegnede på et internasjonalt kurs innen kulturplanlegging med base i Brüssel.

Allerede da ville våre medstudenter fra øst ikke høre mer snakk om dette, men kalte seg deltakere fra Sentral-Europa. Midt under den amerikanske bombingen av Serbia befant vi kursdeltakerne oss i Delfi i Hellas, hvor vi hadde eksamen.

Den 25 år unge Ivana fra Beograd fortalte at innbyggerne hadde brukt tape på vinduene diagonalt og i kryss, for at de ikke skulle knuse av lufttrykket. De sto på gaten etter bombingen og så på husblokkene og alle de tapede vinduene. Det er en til tider grim skildring av lovløse tilstander, men den svarte humoren og de mange fine personskildringene gjør den til en perle av en film.

En by som er blitt jevnet med jorden av 30 forskjellige arméer opp gjennom tidene er forståelig nok bebodd av innbyggere med behov for nettopp denne form for humor til å forsvare seg med. Vi tar med flere filmer fra det tidligere Jugoslavia her. Landet er jo spesielt interessant fordi det gikk fullstendig i oppløsning i motsetning til de andre nasjonene med unntak av den fredelige splittelsen mellom Tsjekkia og Slovakia 1.

Denne samproduksjonen mellom Kroatia, Bosnia-Herzegovina, Tyskland og USA tar for seg livet i utlendighet, nærmere bestemt når to bosniske immigranter til North Dakota møtes i et øde og goldt vinterlandskap.

Den ene er serber, den andre muslim og mistroen er til å ta og føle på. Dette er vinnerfilmen fra Sarajevo-festivalen i fjor. En annen kroatisk regissør er Arsen Anton Ostojic.

Han har begått den sterke INGENS SØNN - en samproduksjon med Slovenia - om en krigsveteran som har mistet begge beina og hans far, en berømt politisk fange i det tidligere Jugoslavia, som vil stille til valg i Kroatia, men blir gjenstand for utpressing.

Polen Jeg nevnte Polen som det land i øst som var først ute i demokratiserings prosessen i og med Lech Walesa og Solidaritets seier I den polske filmen VÅRT EGET LIV av Michal Rosa får vi servert den utrolige historien om hvordan en kvinne i sekstiårene ser et TV-intervju med en historiker som røper at hennes ektemann var hemmelig agent og giftet seg med henne for å spionere på familien, da hennes far var en kjent politiker.

Polsk filmproduksjon har tradisjonelt holdt svært høyt kvalitetsnivå — tenk bare på mesteren Krzysztof Kieslowski! En nederlandsk bekjent er filmskaperen Jos Stelling og han fortalte meg at årsaken til at nettopp Polen og Ungarn holdt høy standard i øst var den katolske arven, slik Stelling også er katolikk. Journalists Ungarn For å løsne litt opp i vår inngående og seriøse presentasjon av filmer fra den tidligere østblokken, har vi tatt med flere komedier. Den er også sjelden på den måten at ungarsk film opp gjennom årene har vært spesielt rikt på tungsinn og tristesse — det er nok å nevne en regissør som Béla Tarr.

Samtidig må en kunne si at ungarsk film har ligget omtrent lengst fremme hva gjelder kvalitet i produksjonene. Denne herlige antologien eller ensemblefilmen beskriver hvordan livet var for rumenerne på tallet da Ceausescus politikk og reformer førte til økonomiske nedgangstider og innbyggerne måtte spare på alt fra strøm kun 40 wattspærer var tillatt , det ble innført rasjoner på bl.

Den er klar og tydelig og et temmelig viktig innlegg i vår samtidsdebatt om innvandring og da spesielt om Norge og Vestens forhold til rumenere. Vi har forøvrig tatt med mesterregissøren Lucian Pintilies BALANTA fra som del av vår jubileumsprogram se jubileumsartikkel , en film som gjorde spesielt stort inntrykk i fortiden og i sin beskrivelse av Ceausescus Romania. Den må du ikke gå glipp av - det er eneste sjanse du har for å se den!

Den beskriver på fortreffelig vis hvordan BIFF 37 Djevlebyen Francesca denne tragiske begivenheten endret det moderne tsjekkoslovakiske historie med forferdelige konsekvenser for hele generasjoner. Vi som har fulgt tsjekkisk filmproduksjon opp gjennom årene, såvel som andre filmland i Sentral-Europa, har ikke unngått å se en klar forskjell mellom de dystre historiene fra for eksempel Ungarn kontra tsjekkernes mer lekne filmskapere, som gjerne har boltret seg i komedier og lystspill, selv om mange seriøse filmer selvsagt har dukket opp også her — blant annet fra regissører som Jiri Mentzel og Milos Forman som de fremste eksponenter fra landets filmhistorie.

Albania Vi har også valgt å ta med noe så sjeldent som en vellaget albansk film i forbindelse med feiringen av jernteppets fall.

Det mest nedverdigende norske filmbyråkrater på og tallet kunne sammenligne noe land med I Europa var jo nettopp Albania.

Ett eksempel var det kommunale kinomonopolet, et annet var filmskoleringen, hvor det het seg at Norge ikke hadde filmskoleutdanning — på linje med Albania, ble det sagt foraktfullt. Men akkurat dét ordnet seg jo da regningen skulle gjøres opp etter idrettsnasjonen Norges Lillehammer OL.

Vi fant en utmerket film fra Albania på den eminente filmfestivalen i tsjekkiske Karlovy Vary i år. Den omhandler blodhevn og dilemma knyttet til denne urgamle tragiske uskikken som fremdeles eksisterer i landet. Men det er en god film og en sterk historie vel verdt å få med seg. Vi hadde et lønnlig håp om også å ha med et bulgarsk bidrag, men grunnet rettighetsproblematikk blir ikke dette en realitet. Vi hadde også håpet å kunne ha med bidrag fra Slovakia og det fattigste av de europeiske land, Moldova, men så har ikke skjedd.

Det er jo underlig at Bergen og Vestlandet er så fjernt fra de baltiske stater som vi tross alt synes å være — rent geografisk, når mye av diskusjonene om Norden innlemmer nettopp Estland, Latvia og Litauen i denne sammenhengen.

Ukraina Også når det gjelder det svære Ukraina har vi kommet til kort i år, selv om vi opp gjennom årene har presentert flere filmer herfra — og også i Tromsø.

Den er vel verdt billetten og beretter historien om en dissident som rømmer fra en fangeleir og søker tilflukt i en hammer og sigd-statue i metall. Det er en symbolmettet film på den tid KGB fremdeles hadde stor kontroll, men altså ikke nok til at Ilienko ikke klarte å filmatisere Pradjanovs manus i , samme sommeren som sistnevnte døde.

Dessverre for hviterusserne ble det deres skjebne å ta imot metallskraphaugen, hvor de fremdeles er kuet av diktatoren Lukashenka, som synes å ha full kontroll over maktapparatet og det militære. Og som et aldri så lite scoop har vi satt den sammen med den kubanske STILLE SONE, en film som medførte opptøyer i Havana i desember da den ble vist offentlig på festivalen der — som ett av de første varsler om tøvær i anmarsj også på Cuba, hvor den lange kysten er klar til å ta imot jernteppet når det kastes i havet om kort tid.

Til vårt forsvar vil vi gjerne si at det i hvert fall må kunne være lov å være begeistret når vi ser tendenser til slike bølger. Vi snakket gjerne på tallet om en ny tysk bølge av unge talentfulle filmskapere som ville noe annet og mer enn sine forgjengere. På tallet så vi oppblomstringen innen australsk film — det var snakk om at en australsk filmbølge fant sted over noen år før den faktisk la seg igjen, mener vi å kunne konstatere.

På tallet var det spesielt iransk film som sto i fremste rekke på internasjonale filmfestivaler verden over — filmer som ble hyllet av et nærmest unisont filmkritikerkorps. Filmskapere som Abbas Kiarostami, Jafar Panahi og Mohsen Makhmalbaf var blant de fremste eksponenter for et nytt filmspråk som nådde ut til de fleste verdenshjørner på de mest prestisjefylte festivaler og siden til mange av de mindre internasjonale mønstringene også.

Ved inngangen til vårt nye århundre er det i første rekke Argentina som har markert seg med en rekke forbilledlige filmer og en filmindustri som har imponert, selv om dansk film også har vært 40 BIFF langt fremme internasjonalt, også på tallet.

Sør-Korea har vist seg som et interessant filmland på tallet, selv om det går litt i rykk og napp der. I øyeblikket ser det ut til at den sørkoranske filmen igjen er på vei opp fra en bølgedal som har vart i et par år. De som i øyeblikket likevel har mest vind i seilene når det gjelder lovende nye uttrykk er tyrkiske og rumenske filmskapere, og kanskje aner vi kan hende at det holder på å skje et taktskifte også innen belgisk filmproduksjon?

Vi tror det er flere forskjellige forklaringer og ikke de samme mekanismene som inntreffer over landegrensene. Det er ikke nødvendigvis de samme rammeforholdene i argentinsk og sørkoransk film som fører til samme type oppblomstring av kvalitet i form og uttrykk, innhold og historiefortelling. Sovjetisk film på og tallet var preget av en del sterke, talentfulle regissører så som Andrej Tarkovskij, Elem Klimov, Alexei German, Sergei Paradjanov og mange andre før perestroikaen satte inn og hele unionen til sist ble oppløst.

En del teorier har tatt for seg det faktum at et under- trykkende regime synes å avle stor kunst i form av symbolbruk i fortellingenes form og innhold — kunst som ikke nødvendigvis blir forstått av makthaverne — men som kritikere og publikum legger betydninger inn i på en helt annen måte enn dem.

Slik var det ofte i Sovjet, hvor flere av filmskaperne førte dialog med tilskueren på et annet nivå enn makteliten forsto. Det sies for eksempel at en film av Tarkovskij ble tatt av plakaten nokså umiddelbart da myndighetene oppdaget lange køer av folk som ville se hans nyeste film. De visste ikke hvorfor hans film var populær og ettertraktet — men noe måtte det være, så det var like godt å avlyse videre forestillinger.

Videre, om vi ser på Iran og dets betydelige filmindustri, kan vi trekke lignende sammenhenger mellom undertrykkelse, sensur og kunstutfoldelse på et nivå som går myndighetene hus forbi. Men er dette riktig? Kunne en ikke like gjerne si at den sovjetiske film hadde stor betydning på og 80tallet nettopp fordi kommunismen ga gode vekstbetingelser for filmindustrien og hvor en filmskaper som Tarkovskij kunne gå hen og lage filmen sin om igjen om han ikke var fornøyd med naturens egen lyssetting etter de første sekvensopptakene?

Og derved skapte mesterverk på mesterverk? Andrej Konchalovskij emigrerte til Hollywood. Mens Sergej Paradjanov kanskje var den som ble mest undertrykket og forfulgt - han var jo i tillegg homofil. Undertrykkingsmekanismer er kanskje en av mange forklaringer på at filmskapere finner andre måter å uttrykke seg på. I Argentina derimot, skjer det paradoksale at hele landets økonomi kollapser og opp av asken reiser en talentfull filmindustri seg som gjør en hel verden overrasket. Ikke aner vi hva det er som skjer der nede, men det er klart at argentinerne har sterke bånd til Spania og spansk filmproduksjon, så mye av fagfunksjonene holder høy kvalitet i en osmotisk vekselvirkning mellom de to lands industrier.

Likevel, det spansk film ikke i så stor grad som argentinsk makter å fremmane, er den lekende, talentfulle historieberetningen og de gode manuskriptene. Når det så gjelder Romania, er det nærliggende å sammenligne med argentinske forhold — også her er det tale om en svak nasjonal økonomi som likevel fostrer det ene store talentet etter det andre innen regi, manus og mange andre funksjoner.

De holder alle høyt nivå og flere er svært underholdnede i all sin svarte humor. Men så har da også landets mange filmfortellere mye på hjertet — de har som sine naboer et skjebnefellesskap, hvor det ligger mange historier og venter på å bli fortalt om en epoke som må ha fortont seg temmelig absurd og tragisk. Vi har også hentet inn den rykende ferske FRANCESCA som hadde verdenspremiere i Venezia i september og som forteller en samtidshistorie om et fenomen som er dagligdags — om forhåpningsfulle rumenere som tror lykken venter dem i utlendighet i vest.

Mer om dette i temapresentasjonen vår om 20 års-jubileet for jernteppets oppløsning. Nostalghia Tyrkisk filmproduksjon Tyrkia. Landet som er i ferd med å bli europeisk og blir i så fall den største nasjonen i fellesskapet. Tyrkerne har mye å ta igjen om de skal lykkes i å integreres i EU — ikke minst hva gjelder forholdet til minoritetene og undertrykkelse av befolkningen.

Tyrkia fremstår fremdeles som en politistat og angsten er aldri langt unna i bybildet og på landsbygden. Undertegnede har fulgt Istanbul internasjonale filmfestival i en årrekke og blir stadig overrasket over mange forhold ved samfunnet der.

Men først og fremst blir jeg godt mottatt av vennlige mennesker, selv om jeg har opplevd kurdiske venner bli svært ille behandlet. Imidlertid tror jeg ikke at kulturboikott er veien å gå, snarere tvert imot.

Det er bedre å bli kjent med et land som Tyrkia ved å prøve å finne ut av dens mentalitet om en har anledning til det, enn å snu den kalde skulder til. Filmfestivalen i Istanbul overrasker ved å presentere gull fra tid til annen - filmer som finnes her og ikke så mange andre steder vi årlig oppsøker. Det er alltid noen filmer som skiller seg ut i Istanbul og som vi tar med oss hjem til Bergen.

Den er ikke av de mest kommerse filmene på programmet, for å si det mildt. Når det gjelder tyrkiske filmer, derimot, har jeg i løpet av årene ikke funnet BIFF 41 Film, land og bølger 4 måneder 3 uker 2 dager mange som har gått gjennom nåløyet. Men jeg har fulgt en tyrkisk filmskaper som helt klart er et stort talent og det er den istanbulske Reha Erdem.

I år hadde jeg gleden av å stifte bekjentskap med en rekke gode tyrkiske filmer, så pass mange at vi ikke kan vise dem alle, men har gjort et nennsomt utvalg. Eksperter på tyrkisk film vil kanskje si at valget er noe overraskende, men vi har lyst å fremheve noen som ikke nødvendigvis de store festivalene velger, mens de som er allment kanonisert allerede kan andre ta. Dette er for eksempel trilogien til Semih Kaplanoglu, hvor to er ferdigstilte: En annen film som omhandler forholdet mellom en muezzin — en religiøs utroper fem ganger i døgnet, du vet og en ung katolsk kvinne som aspirerer til å bli nonne.

Den som vant den nasjonale konkurransen i Istanbul skal vi også presentere. Filmen beskriver med andre ord en minoritetbefolkning med nære bånd til Georgia.

I tillegg er den politisk i den forstand at den noe selvbiografiske historien beretter om en mann som var aktivist i sin ungdom og var fengslet i et av de mest tøffe fengselsavsnitter i Tyrkia i en årrekke. Han blir utskrevet på grunn av sviktende helse og drar hjem til landsbyen han kom fra. Overraskende nok er filmen i stor grad finansiert av tyrkiske myndigheter. Hva er skjedd i tyrkisk film?

Nok en gang kunne vi påstå at undertrykkelse og svak samfunnsøkonomi kunne være forklaringen, men vi tror jo ikke helt på dette, hverken for Tyrkias del eller når det gjelder de andre nevnte lands tilfeller. Det blir for søkt, for enkelt, ja nærmest spuriøst eller bare som tilsynelatende sammenhenger.

Her er et forsøk på forklaringer, etter å ha konferert den nære historie og kilder som mener å ha greie på det. Dagens Istanbul Før vi gir oss historiske føringer i vold, litt om dagens situasjon. Det er spesielt i Istanbul den nye generasjonen har sitt opphav og utspring. Riktignok kan mange debutanter rundt omkring i landet nyte godt av fondsmidler på i overkant av en million kroner. Og med disse blir det mer aktivitet, ikke minst innen reklamefilm, men også for eksempel musikkvideoproduksjoner.

Dette medfører flere muligheter for å få lånt utstyr til opptak og postproduksjon til rimelige priser i storbyen. Istanbul opplevde også fremveksten av små uavhengige filmdistributører de senere årene, noe som fremmer regional filmproduksjon.

For mange er det kortfilmer som teller, det er selvsagt her en trener seg til langfilmformatet en dag kanskje blir en realitet og ikke bare en drøm.

Dessuten har de nye mediene — først og fremst internett her som alle andre steder medført nye Film, land og bølger La Cienaga muligheter for å nå ut med filmene og digitalfilmproduksjon har demokratisert filmfaget over hele verden. I tillegg har media i Istanbul viet filmproduksjon og den voksende bransjen mye oppmerksomhet, noe som igjen bevisstgjør kinopublikummet — ikke ulikt situasjonen her til lands. Det er altså et driv i byen og det fins mange filmskapere som driver på med manusskriving og våger å stå frem og mene noe også om de politiske forholdene i landet.

Istanbul vil bevise sin modernitet og at landet er rede for EU. Et moderne medium som film er en viktig ingrediens i å nå et mål som dette. Men hvordan kom Istanbul og Tyrkia hit? Finnes det forklaringer på landets oppsving i kvalitetsfilm herfra?

Igjen har vi fått vite en del interessante aspekter ved landets nære historie. Det tyrkiske filmfondet nedlegges på tallet På tallet og før dette, eksisterte det et slags statlig filmfond som het Yesilcam og som sto for at et betydelig antall spillefilmer ble produsert årlig. Melodrama og komedier med de store tyrkiske filmstjernene var dagens melodi og Yesilcam hadde klare målsetninger med krav og retningslinjer til sine produsenter.

Men på tallet forvitret fondet og de økonomiske kranene ble skrudd til mot slutten av tiåret. En ny generasjon filmskapere måtte finne nye muligheter for å lage film med annen type finansiering enn den statlige. Dermed ble også de estetiske tilnærmingsmetodene annerledes. Saltomortale i en likkiste Tittelen på Dervis Zaims film fra gir egentlig mening når en skal prøve å finne et uttrykk for hva som skjedde.

Dette er eksistensialisme så det holder — en film om en hjemløs biltyv i Istanbul, en slags urban nomade, som holder til i ruinene nedenfor keiserpalasset Topkapi. Vi ser verden gjennom hans menneskesinn — han har verken forståelse for eiendomsrett eller skillet mellom den offentlige og private sfære, slik vanlige folk tenker. Zaim utforsker grundig ulike kameraposisjoner ved å kombinere opptak mellom Saltomortale i en likkiste indre og ytre spenninger, mellom off-screen space og til tider nærmest agorafobiske perspektiver.

Han synes å ville synliggjøre noe som i utgangspunktet er usynlig — grensene som skiller beboere i storbyen fra hverandre — storbylivet dissekert på sett og vis. Eksistensialisme og identitet Mangelen på kontinuitet og også frihet fra myndighetenes dogmer for filmproduksjon førte tyrkisk film ut i et bredt anlagt register av filmkategorier innen alle sjangere.

Det var duket for mer sosiopolitiske filmer hvor ingredienser som skjult vold, fordommer, diskriminering og identitetskrise var sentrale stikkord. Mangel på tilhørighet, følelser som ble tilbakeholdt, beskrivelser av folk som var i utakt med samfunnsnormer og ikke minst identitet i limbo, eller et sjelelig vakum, danner grobunn for sterke skildringer om forholdet mellom urbanisme og provins, etnisitet kontra politikk, fornuft kontra det irrasjonelle, religion kontra verdslighet — you name it.

Eksempelet Nuri Bilge Ceylan Så er det til syvende og sist dette kunst handler om — ikke nødvendigvis kunst for kunstens skyld, men mer kunst for samfunnets skyld.

Og sentralt i dette er altså filmskaperen, som nå også er autør — den som skaper historien selv, regissøren som manusforfatter og filmer det hele. Hans filmer er regnet blant de mest oppsiktsvekkende BIFF 43 Film, land og bølger Bes Vakit eksistensialistiske av dem alle, en slags tyrkisk Andrej Tarkovskij, i hvert fall tror vi han mener det selv.

Men forskjellen på Tarkovskij og Ceylan er i mine øyne stor, ikke minst fordi den russiske mester var dypt religiøs og hadde håpet som sin lysende rettesnor gjennom hele kunsten sin og alt han sto for bar preg av en intens transcendental bevissthet, noe som nedfelte seg i de unike tablåene han fremmanet på lerretet.

Ceylan, derimot, prøver å lage lignende bilder, men de har ikke den samme sjel — ikke ennå, i hvert fall selv om de har utsøkt kraft i mange tilfeller og vi ser han virkelig anstrenger seg. Vi velger likevel å trekke frem Ceylan som den fremste eksponenten for tyrkisk film i dag, fordi hans skildringer tematisk sett er så viktige for å forstå den tyrkiske mentalitet, selv om mange finner ham for introvert og privat. Det er noe med hans forhold til fortid og nåtid, til minner og avmakt som gjør ham interessant.

Det er som om han er på konstant jakt etter fortiden, sannsynligvis for å finne tilbake til noe tapt, en tid som ikke kan komme tilbake, men som han vil stadig identifisere seg med. Og så er det forholdet til sine nærmeste, til kjærlighet som går feil, til løgn og sannhet som krysser sine spor. Hans selvrefleksjon og sannsynligvis biografisk nærhet til stoffet er inngående og melankoli er gjennomgangstonen. Han er også på leting etter det autentiske og finner bare det overfladiske i alt og alle — ikke minst i seg selv.

Hver gang Ceylan prøver å finne frem til et øyeblikks sannhet, virker det som om han trivialiserer øyeblikket slik at det ikke skal lykkes verken han eller tilskueren å nå målet. Han går med åpne øyne inn i situasjoner som medfører at han sparker ben under sine egne intensjoner for derved å tilstrebe å oppnå noe enda mer vesentlig — sann kunst? De mange andre Vi tror det er viktig å si at den nye generasjonen, som dere skal få noen filmatiske eksempler på i festivaluken, er seg sitt ansvar bevisst hva gjelder å bygge på noe av det som er skjedd de siste 20 årene med oppsvinget av kvalitetsfilmer.

Men de er også veldig bevisste på at de hele tiden skal være uavhengige av fortiden og ikke stagnere kunstnerisk, men ivareta en kontinuerlig grad av fornyelse. De vil ikke at filmene deres skal bli for individuelle og selvreflekterene, slik vi tror mange finner Ceylans valg, men de er heller ikke for å forsake kunsten ved å bli for dokumentaristiske i ordets 44 BIFF Los Muertos egentlige forstand misforstå meg rett: Vi tror at den nye generasjonen er opptatt både av det selvbevisste og det sosiobevisste, om vi kan si det slik.

Tarkovskij var viktig for at sovjetfilmen kom ut til andre land, i første rekke gjennom festivaler. Wim Wenders ble kjent i mange land for sine særegne filmer, han også. Og det de vel har til felles — de og disse som vi her omtaler — er ikke bare det at de i de fleste tilfeller laget nettopp skildringer av eksistensialisme og forsøk på å dissekere identitet — de hadde også et glødende engasjement for å prestere opp mot så sann kunst som de bare kunne.

Og da er vi vel tilbake til utgangspunktet. I trange tider blir gode filmer laget på små budsjetter ved at filmskaperne gjør det meste selv, de utformer historiene fra grunnen av som de autører de er.

Dette gjør deres forhold til filmene de prøver å få skapt til noe mer enn et arbeid. Noen blir oppdaget og får prøve seg igjen, kanskje til og med internasjonale fond i ryggen? For Tyrkias del blir dette Eurimages, Europarådets eget filmorgan, for rumenerne som er kommet inn fra kulden, er det EUs Mediaprogram som er stedet å søke. Og så er det altså ikke slik at de filmene vi her har omtalt er filmer som når et stort nasjonalt publikum, men de er store nok til at det kan hende det går rundt økonomisk.

Og de blir i hvert fall oppdaget av oss festivalløver som tråler markedet for kvalitet. Vi blir til og med henrykte når vi finner slike nasjonale trender og tendenser, bølger og talenter. Det er som vi opplever filmhistoriske øyeblikk når slikt skjer. Det er skjedd i år — i Istanbul.

Åpningsforestilling Førpremierer In the Loop Armando Iannucci er en skotsk tekstforfatter, produsent og regissør, og en av de sentrale bakmennene i nyere britisk humor. What the hell, herr statsminister! Amerikanske og britiske toppolitikere ønsker å sette i gang krigsoperasjoner i Midtøsten.

Det eneste som står mellom de grådige og inkompetente ministrene og full krig er en gjeng nervøse og forvirrede laverestående rådgivere. Dette er rett og slett komedie på uvanlig høyt nivå.

American and British politicians wish to start combat operations in the Middle East, and the only ones whocan stop them are a group of low level advisors from both sides of the Atlantic Ocean. The resulting film is a satirical and hilarious take on global power politics punctuated barrages of virtuoso swearing. Send BIFF 45 til kr. Filmen, som er Tornatores andre spillefilm, har med tiden oppnådd status som den viktigste og mest folkekjære hyllesten til filmmediet som noensinne er laget.

Hentydningene til filmer av Federico Fellini, Ettore Scola, Bernardo Bertolucci og ikke minst Sergio Leone er påfallende mange, og akkompagnert av Italias største filmkomponist Ennio Morricones utsøkt vakre og monumentale musikk, blir dette storslagen filmkunst.

Handlingen tar til på tallet hvor gjetergutten Cicco vokser opp i skyggen av fascismen og Tornatore skildrer hvordan det italienske kommunistpartiet ble en så markant politisk drivkraft etter de alliertes seier over Mussolini. BAARÌA passer perfekt inn som kommentar til vårt hovedtema i år, nemlig jernteppefallet som fant sted for 20 år siden.

Italia, Frankrike Manus: Francesco Scianna, Margareth Madè Produksjonsselskap: A legend crowded with heroes: Three generations of a Sicilian family, from Cicco via his son Peppino to his grandson Pietro. With the private vicissitudes of these characters and their family on the sidelines, the film conjures up the loves, dreams and delusions of the community as a whole from the thirties to the eighties in the province of Palermo.

Send BIFF 46 til kr. FK Navn og adr. Sammen er de to brødrene blant samtidens mest kritikerroste regissører, samtidig som deres underfundige blanding av humor, drama og upåklagelig filmatisk håndverk også makter å begeistre publikummere verden over. Larry Glopnik er en nervøs og utilpass mann som bytter rabbi oftere enn andre mennesker bytter sokker, og hvis kone vurderer å forlate ham til fordel for en av hans kolleger. Og som ikke det var nok, må han også ta vare på sin udugelige bror og sine to tyvaktige barn — og passe seg for nabokvinnen som soler seg naken.

Nervøs, forknytt mann trekkes mellom sine undertrykte drifter og hensynet til en allvitende, men ikke fullt så allstedsnærværende gud — forviklinger følger. Men den kan også leses som en sjeldent personlig film fra brødrene som jo også er fra en jødisk familie i Minnesota.

Én ting er uansett klart: Når Coenbrødrene er ute med en ny film er man garantert filmhåndverk fra øverste hylle. Coen-brødrene har klart det — igjen. The inimitable Coen brothers return with a black comedy about a Jewish academic living in s Minnesota. A man of many worries and a natural disposition for anxiety, Larry Glopnik is a man who changes rabbis more frequently than some people change socks. Send BIFF 48 til kr.

Ethan Coen, Joel Coen Regi: Ethan Coen, Joel Coen Foto: Michael Stuhlbarg, Richard Kind Produksjonsselskap: Han har to mastergrader fra UCLA, i arkitektur og animasjon.

Han skrev, regisserte og animerte den elleve minutter lange kortfilmen 9 , hans avgangsfilm fra UCLA. Pamela Pettler, Shane Acker Regi: Christopher Plummer, Martin Landau Produksjonsselskap: Focus Features Engelsk tale, norske tekster.

I et ugjestmild univers av steampunkaktige roboter og monstre, må hovedpersonen 9 og hans venner finne en måte å redde verden på — i alle fall det lille som er igjen av den. In a parallel universe where the apocalypse has come and gone, taking with it all biological life, the ragdoll-ish creature 9 and his friends must find a way to save what is left of their world.

Do not miss this ambitious animated film! Send BIFF 49 til kr. I BIFF 49 Cinema Extraordinaire Giles Borg er født i England, og har skrevet og regissert flere kortfilmer og jobbet med både reklamefilm og musikkvideo.

En film om å starte band — oppturene, nedturene, jentene, musikken og jakten på platekontrakt Stevie er singel og sitter fast i en jobb han hater. Livet hans ser i det hele tatt ganske grått ut. Men han har i det minste musikken. Sammen med kameraten Neil starter han et band sammen med den mer erfarne og ambisiøse Bill og hans venninne Emily.

Det ligger an til utfordringer både på det profesjonelle og det personlige plan, i det Stevie med stort pågangsmot forsøker å få platekontrakt. Han lærer etter hvert at å overkomme uenighetene og å takle konfliktene som oppstår innad i bandet er en vel så stor utfordring som det å slå igjennom som rockestjerne.

Stevie og Neil er en underholdende filmduo, og vennskapet dem i mellom blir formidlet gjennom et godt og velregissert manus. Regissør Giles Borg fanger både gleden over musikken når bandet fungerer som best, og den store frustrasjonen når det ikke funker i det hele tatt.

Stevie beats a well-trodden path to record company doors, and finds he has to manage the tensions developing within the band while keeping his own aspirations in check. Send BIFF 50 til kr. Carson Film, Lipsync Productions Engelsk tale, utekstet. Siden den gang har han slått seg opp som regissør av både kortfilmer og musikkvideoer.

En komisk og postmoderne kjærlighetshistorie. Scott Neustadter, Michae H. Watermark Engelsk tale, norske tekster. Debutregissøren Marc Webb synes å gi blaffen i konvensjonene og Gordon-Levitt er med på notene i det han møter Summer, spilt av vakre Zooey Deschanel.

Det som er så forfriskende med denne filmen er dens artige formoppbygning hvor de dagene med Summer berettes fullstendig ukronologisk og hvor nettopp ordet kronologisk får ny mening — det blir logikk i historiefortellingen når alt fortelles i en annen rekkefølge enn hva vi er vant med.

Men først og fremst er dette Gordon-Levitts film — han stråler som forsmådd beiler og i en av de dagene derpå han tilbringer med Summer, danser han på skyer i et nummer som virkelig får oss til å skjønne hvilken fantastisk skuespiller han er. What else can you say about a postmodern love story?

Not only is this delightfully surprising dissection of a romance structured so that it catches us continually off guard, but the classic tale of love unrequited is turned as topsy-turvy as a Shakespearian farce. Send BIFF 51 til kr. Tre av deltakerne er kvinner. Afghanistan er et av landene i verden som får mest oppmerksomhet fra verdenssamfunnet, uten at det alltid er like enkelt å forstå hvorfor. Her er det ikke snakk om naturressurser - annet enn opium da.

Men Afghanistan er tilsynelatende rikt på en form for menneskelige ressurser som vi ikke lenger ser så mye av i vår globaliserte verden. Dette er landet som Sovjetunionen i sin tid måtte gi tapt for og som amerikanerne nå er i ferd med å innse at muligens også er en uoverkommelig oppgave.

Det finnes noe i dette landet som gjør at det gjentatte ganger har beseiret de siste århundrenes ledende ideologier og største militærmakter — men hva? Hvilken rest av premoderne impulser er det som skjuler seg i dette karrige området?

Og hvor motstandsdyktig er det egentlig? Hun skildrer deltakere som nok er mer frigjorte enn publikum og en kvinnelig deltaker som går grelle tider i møte etter å ha fjernet hodeplagget og begynt å danse på scenen.

Men vinner moderniteten fram? After 30 years of Taliban and wartime rule, pop culture is creeping back into Afghanistan. An American Idol—type contest set in Afghanistan? What more intriguing inroad into a region usually represented in our news media by death and violence?

To understand the magnitude of this film, we must look at the facts—2, contestants compete for a chance to be the next Afghan pop idol. Three of them are women. Send BIFF 52 til kr. Habib Amiri, Setara Hussainzada Produksjonsselskap: Først fire år etter at han kom tilbake til Frankrike i ga han ut sine første fotobøker. Etter å vunnet Niépce-prisen for unge fotografer for boken Hometown, har han fortsatt å gi ut bøker. SIden har han jobbet fra ulike steder i verden og ikke hatt fast bosted.

Sterk dokumentar fra fotokunstner som har spesialisert seg på undergangsmotiver og destruksjon Frankrike Manus: Selv om filmen innholder eksplisitte scener er det ikke så mye hva vi ser som er det interessante ved AKA ANA, men mer det kvinnene uttaler på lydsporet.

Bilder av kvinner i ulike avkledde situasjoner, hvor de kommenterer sine forhold til sine klienter. Menn med ulike skavanker eller problemer i privatlivet, andre som føler at denne form for sex er det nærmeste en kommer ren tilfredsstillelse, andre snakker om følelser hvor undergangen lurer i bakgrunnen, isolasjon fra omverdenen og andres følelsessfærer, noen ganger rene traumer — og for noen få av dem - til og med lengsler og begjær.

Dette er dystre saker, og ikke egnet for sarte sjeler. AKA ANA presents the viewer with an urban landscape made up of darkly lit human body parts accompanied by a soundtrack wherein japanese prostitues talk about their work, their lives and their personal philosophies. The world of prostitution — an unknown realm to most audiences — is illuminated in this irreverent, sensual and highly ambiguous documentary.

Send BIFF 53 til kr. Artan Minarolli er en albansk regissør, manusforfatter og produsent, født i mai, Kulturkrasj på den albanske landsbygda Den unge universitetsstudenten Koli lever et bekymringsløst liv med kjæreste og festing i Albanias hovedstad Tirana. Idyllen slår imidlertid sprekker når han en dag oppsøkes av en slektning som har kommet for å ta ham med tilbake til hjembygda i anledning farens begravelse.

På landsbygda glir Koli raskt inn i en annen tilværelse; dager uten stress eller større forpliktelser hvor naturens rytme styrer livets gang. Men en dag han er ute på spasertur blir Koli beskutt av en ukjent angrepsmann. Omsider blir han forklart at han er fanget i en gammel blodfeide mellom to lokale familier, og at farens dødsfall har ført til at det nå er han som står øverst på fiendefamiliens drapsliste. Under disse brutale omstendighetene har Koli valget mellom å overtale fjellfolket til å handle i strid med sine tradisjoner eller å selv bli en del av en hundreårgammel feide som har kostet et tosifret antall mennesker livet.

Shortly after arriving in the mountainous regions of his childhood, Koli is shot at by an unknown assailant, and quickly learns that he is now the center of a century-old blood feud between two families. Send BIFF 54 til kr. Albania, Frankrike, Østerrike Manus: Warp Films Engelsk tale, utekstet. Og deres uvanlige bookingstil med å la artister sette profilen, har gjort festivalen legendarisk år etter år. Og i år er det det nylig gjenforente Pavements tur. Ikke nok med det, men de valgte å legge festivalen til en klassisk engelsk familiekoloni.

Uten å vike fra sitt ståsted som en fri uavhengig festival med fokus på musikk, kunst, film og andre kulturuttrykk har de skapt en festival som turnerer i hele verden. Forget all you know about festivals. Welcome to All Tomorrows Parties. It has become an perfect example for all festivals, with its unique combination of music, arts, film and spoken word. Send BIFF 55 til kr. Han lagde flere 8mm og 16mm filmer før han begynte å skrive teaterstykker og manus for den største iranske kringkastingsstasjonen.

I ABOUT ELLY tar han sitt usedvanlige talent til enda nye høyder, og gir oss et mesterlig psykologisk drama - som sitter i deg lenge etter at du har gått ut av kinosalen. Tre vennefamilier drar på en helgetur til sjøen. Med seg har de den unge, nydelige og ugifte førskolelæreren Elly. En nyskilt bror er ikke tilfeldig med på lasset, og noen har sett for seg en mulig spleis. Det hele forløper ytterst muntert og jovialt, inntil et brått sceneskifte der et av barna nesten drukner og Elly forsvinner sporløst.

Men har hun druknet eller stukket av? Med skarp retorisk skalpell gjør regissøren innsiktsfulle innsnitt i relasjonene mellom de gjenværende, og viser frem løgnen, feigheten og volden som ligger under overflaten. Director Asghar Fahradi has once again delivered a thrilling psycological drama, for which he won the Silver Bear in Berlin and ten nominations at Fajr Film Festival in Tehran.

Three families of friends enjoy a weekend by the sea, hoping to hook up some single family members. What starts out as fun and friendly turns sour by an accident, and their relations are challenged as lies, cowardice and violence come to the surface. Send BIFF 56 til kr. Golshifteh Farahani, Taraneh Alidousti Produksjonsselskap: Asghar Farhadi Persisk, tysk tale, engelske tekster. Etter videregående skole utdannet hun seg til klipper for film og fjernsyn i Berlin og arbeidet ved en rekke produksjonsselskap.

Filmen ble vist på flere filmfestivaler verden rundt. I år mottok hun et stipend fra Kunstakademiet i Berlin for å skrive sitt første spillefilmmanus. Hvis skolen ikke fantes… Tyskland Regi: Laethicia, Sanita, Fuat og Bright er syv år og blir konfrontert med den voksne verden og dens krav til disiplin, orden og prestasjoner.

I pausene mellom timene, leker og ler, mobber og slåss ungene. Det er ille, men verre er det å bevitne den manglende anerkjennelsen læreren møter de unge elevene med. De som ikke presterer blir møtt med irettesettelser og oppgitte blikk og kommentarer. Den tyske skolehverdagen som dokumenteres i denne filmen kan være en viktig påminnelse i den norske debatten om balansen mellom lek og læring i skolen.

Da det her til lands ble bestemt at barn skulle begynne på skole det året de fyller seks ble det lagt vekt på at leken skulle stå i fokus og at det skulle være mange førskolelærere på de første tre trinnene. At lek også er læring blir i stor grad oversett i debatten. Når Laethicia blir spurt hvorfor hun ikke liker skolen, svarer hun: The first year in school can be hard. She is only present through her authoritative voice which seems to completely lack the ability to acknowledge the children as children — small human beings who are trying hard to find the balance between school and play, between fulfilling demands and rebelling for a personality of their own.

Send BIFF 57 til kr. Han har regissert filmer som HYPE! Møt menneskene bak tidenes mest vellykkede reklamekampanjer Reklamens påvirkning på vår samtid er både betydelig og omfattende. De mest vellykkede reklamekampanjene er blitt vellykkede takket være hardt arbeid og omfattende tankespinn, hvilket kan resultere i tilsynelatende banale slagord og uttrykk, men som like fullt er geniale i sin enkle gjenstridighet.

Ett av verdens mest kjente slagord er Dan Wiedens Nike-mantra: Doug Pray og hans team av forfattere og produsenter, Gregory Beauchamp og Kirk Souder, leverer her en fascinerende historietime over USAs— og dermed også resten av verdens — reklamehistorie. Think of those commercials we can never seem to get out of our heads. Each one is the brainchild of an industry typically associated with pandering and manipulation. Is great advertising actually a rare and rebellious accomplishment more akin to—dare I say it—art?

: Nakne tenåringsjenter porno arab

Nakne tenåringsjenter porno arab Porno videoer massage in stavanger
Nakne tenåringsjenter porno arab Eksempelet Nuri Bilge Ceylan Så er det til syvende og sist dette kunst handler om — ikke nødvendigvis kunst for kunstens skyld, men mer kunst for samfunnets skyld. Sexy undertøy nettbutikk fleshligth løpet av de neste 24 timene går de to mennene løs på hverandre i et psykologisk spill av gjensidige beskyldninger, og gamle etniske motsetninger kommer til overflaten. Fin artikkel om Helgesim og tro i vaartland i dag. Flyplassen har vært stengt siden Send BIFF 70 til kr. Det var en klasseforskjell nakne tenåringsjenter porno arab de innleide utenlandske artistene og de norske deltakerne i NM i stripping - der de norske deltakerne generelt sett oppførte seg som en klasse rytmisk sportsgymnastikk for viderekommende, mens utlendingene stilte til en OL-finale. Avgjørelsen er knyttet til en konkret sak som omhandler en kvinne fra Ghana, Selina Affum.
Nakne tenåringsjenter porno arab Mer redd for Soldiers of Odin enn militante islamister Oslopolitiet er lene alexandra øien nude cum tribute bekymret for bråk og gatevold utløst av grupper som Soldiers of Odin enn at militante islamister skal utløse lignende situasjoner. Han kommenterte våpensalget i et møte tirsdag, skriver russiske nyhetsbyråer. Det førte til rystelser også i Afghanistan og India. Partiet vil ha mobbeombud i hvert fylke. Velkommen til oss amd temp monitor. Det er nå sju år nakne tenåringsjenter porno arab Joshua French og Tjostolv Moland ble pågrepet og senere dømt til døden i nordøstlige Kongo for å ha drept en sjåfør og for å ha spionert for den norske stat.
LINNI MEISTER UTEN BH RESERVERE SEG MOT NUMMEROPPLYSNING 147
Serien vises på TV2, og Christer er ansvarlig for regi og foto. Raknes EspenBRaknes April 19, Med skarp retorisk skalpell gjør regissøren innsiktsfulle innsnitt i relasjonene mellom de gjenværende, og viser frem løgnen, feigheten og volden som ligger under overflaten. Opposisjonen massasje damer gratis webcam chat boikottet folkeavstemningen. Watermark Engelsk tale, norske tekster. Og de blir i hvert fall oppdaget av oss festivalløver som tråler markedet for kvalitet. Her er det bare å sette av en drøy time til action, kjærlighet, nasjonalromantikk og — ikke minst — verdens vakreste togreise.

Nakne tenåringsjenter porno arab -

Vi hadde et lønnlig håp om også å ha med et bulgarsk bidrag, men grunnet rettighetsproblematikk blir ikke dette en realitet. Mange av demonstrantene var selv foreldre som er blitt fratatt sine barn av barnevernet. Vi trenger å bygge ned terskelen for å love troskap https: Liket av offiseren blir nakne tenåringsjenter porno arab til vitenskapelige formål, men Rettsmedisinsk institutt kan ikke ta imot grunnet manglende kjølekapasitet. Biskoper, overlevende og pårørende holdt appeller for å norsk sex videoer webcam milf en slutt på religiøst motivert vold mot kristne i Afrika og Midtøsten, ifølge The Local.

0 Replies to “Nakne tenåringsjenter porno arab”

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *